Afholdte Museion-seminarer december 2005 – juni 2006

ABSTRACTS:
Abstract (Ulla Schärfe), 3. januar 2006:
Hvad er kulturarv? Og hvorfor udpeger vi kulturarv? Dette er to yderst relevante spørgsmål, enhver kulturforsker bør reflektere over, når han/hun beskæftiger sig med kulturarv. Hvordan ved man ellers med sikkerhed, at det overhovedet er kulturarv man har udpeget? Ikke desto mindre er det spørgsmål, der er meget svære at finde svar på inden for den museale verden. Det er heller ikke et spørgsmål, man har beskæftiget sig med i den statslige styrelse, der i dag administrerer og forvalter varetagelsen af kulturarven i Danmark, nemlig Kulturarvsstyrelsen. Specialet: Kulturarv ”at arve kultur” – en begrebsanalytisk dannelsesrejse mod et ”sandt” kulturarvsbegreb griber fat i en problematik, der synes at præge arbejdet med kulturarv. Problematikken handler om, at alt kan være kulturarv alt efter hvilket perspektiv, der anlægges. Noget er relevant kulturarv for nogen, mens andet er interessant for andre. Dette er problematisk, fordi kulturarv på denne måde bliver relativistisk, hvorfor problematikken i specialet kaldes relativismeproblematikken. Relativismeproblematikken er let at genkende for alle specialets informanter i både Museumsverdenen og i Kulturarvsstyrelsen, men der er ingen, der anser det for et forhold, der kan være anderledes. Relativismen er for vores informanter et vilkår, der altid vil gælde, når man arbejder med kultur. Specialet arbejder derimod frem mod et kulturarvsbegreb, hvormed man kan bestemme, hvad der er kulturarv, og hvad der ikke er. I oplægget vil jeg gennemgå den argumentationsrække, der ligger forud for et sådant kulturarvsbegreb. Jeg vil komme med et bud på, hvordan man kan arbejde med dette kulturarvsbegreb, hvilke spørgsmål man bør stille til sit materiale og til sin egen praksis for at vide, om det man arbejder med er kulturarv eller ikke. Der vil blive lagt op til diskussion at specialets ”nye kulturarvsbegreb : ”at arve kultur”, et begreb der stadig venter på at blive forsket videre i.
Ulla Schärfe, cand.mag. i Europæisk Etnologi
bornholmerulla@yahoo.com
Abstract, Susanne Bauer, 24. januar 2006:
Mining Data, Gathering Variables and Recombining Information: Epidemiology as a Practice of Collecting
susanne.bauer@mm.ku.dk
This paper develops one particular perspective – epidemiology as a practice of collecting – within my project The Population as a Laboratory: Epistemic and Visual Cultures of Epidemiology in Denmark, 1955-2005. In the introductory section of the paper I describe what I hope to learn about epidemiology from a focus on data gathering and on collecting practices. The second part sketches out selected epidemiologic data resources and data collecting infrastructures in Denmark. In the third part, I explore the setting-up of a breast cancer investigation in Copenhagen, where I trace the collecting practices, the data assemblage and the multiple recombination of resources. In the final section I discuss material/visual aspects of epidemiologic research.
Abstract (Morris and Thorn), 31. januar 2006:
This seminar will explore the interface between recent historiography and innovative ways of presenting this scholarship to a public audience through museum exhibitions. At the Science Museum in London curators are formulating a new gallery that aims to present a more sophisticated view of the history of science and make esoteric topical academic work more accessible and relevant to both adults and children. While museum visitors may expect a gallery to focus on particular discoveries or personalities in the history of science, this new approach will feature events that had a profound impact both on scientific research and everyday life, such as post-Revolution French metrification or cybernetics and information theory after the Second World War. These case studies will be arranged according to themes of belief, power and trust; comparisons will also be made with other recent history of science exhibitions that may provide insight into examples of museological techniques that could be applied to this new gallery. One such concept is the inclusion of various viewpoints from contemporary scientists and the public for each case study, a device that will highlight the social context of these emblematic events. This work will hopefully promote greater visitor awareness of the complex relationship between science and society in the past, present and future.
Abstract (Mordhorst and Söderqvist), 31. januar 2006:
Medical museums have always reflected the status of the medical art of their time, from 16th-17th century rarity cabinets via anatomical collections to 20th century cultural history exhibitions (Findlen 1994, Arnold 1996, Mordhorst 2003). But only few museums have taken the conspicuous growth of recent biomedicine into account. This is all the more surprising because biomedicine has emerged as a most important formative factor in contemporary society and culture over the last 50 years. The discovery of the structure of DNA and the subsequent rise of molecular biology radically changed medical research agendas in the 1960s and 1970s, and is now having a strong impact on diagnostics and therapeutics. It is a great challenge, both logistically and intellectually, to rethink traditional collection and exhibition strategies in the light of the scientific and clinical development of the last 50 years. A related problem is the lack of cooperation between public and scholarly reflection about medicine, especially medical historiography, on the one hand, and medical museum practice on the other.
Abstract, Rachel Mayeri, 14. februar 2006:
I will present Soft Science, a 65 minute compilation of artist’s videos about science, and data movies by biologists.
I am interested in the differences between artist’s media about science, scientist’s audiovisual presentations, and popular science documentaries. Science documentaries, like March of the Penguins, most recently, often present narratives about society and human nature as fact. Artists’ media, especially those contained in this compilation, play with the voice of authority and the lens of positivism, common to both science and documentary.
Presenting science as speculative, artists can open questions and invite discussion about innovations in genetics, medicine, and molecular biology that affect
us all.
Abstract, Jenny Sundén, 16. maj 2006:
Mary Shelleys Frankenstein från 1818 var det första litterära försöket att föreställa sig livet, inte som något först och främst naturligt, utan som något teknologiskt manipulerbart. Mot bakgrund av den tidens diskussioner kring elektricitet och livsskapande låter Shelley skapa ett hiskeligt – men ensamt – monster, som förgäves ber sin skapare om en följeslagerska. Konstruktionen av ett kvinnligt monster avbryts eftersom hon vore otänkbar. Idag är Frankensteins monster mer närvarande än någonsin, inte minst inom den ”nya biologin” samt inom robotiken där livets och kroppens gränser utforskas intensivt. Vad betyder det att vara artificiellt skapad i stället för ”naturligt” född? Hur visualiseras dagens förkroppsligade maskiner inom robotiken som konstart? Vad händer med den traditionella kopplingen mellan naturen och det kvinnliga i bioteknologins tidevarv, där högst subtila sammanblandningar mellan biologiskt material och teknologier äger rum? Utifrån strategiska nedslag inom svensk biokonst och robotik analyseras exempel från utställningen ”Today in Paradise: Genetics and Art” (Röda Sten, Göteborg, 2005) samt Åsa Unander-Scharins utställning ”Navigation” (Dansmuseet, Stockholm, 2005), med robotar och andra sensoriska skulpturer som dansar till klassisk musik.
Biografi:
Jenny Sundén är lektor i medieteknik på Skolan för datavetenskap och kommunikation vid Kungliga Tekniska Högskolan, Stockholm. Hon disputerade vid Tema kommunikation, Linköpings universitet, har varit gästforskare vid The English Department, UC Berkeley samt med hjälp av ett postdoktorsstipendium från STINT vistats vid INCITE (Incubator for Critical Inquiry into Technology and Ethnography), Department of Sociology, University of Surrey. Hennes forskning fokuserar främst på kulturstudier av digitala medier och bioteknologier, cyberfeminism, virtuella världar, online-etnografi och digital textlighet. Hon är författare till Material Virtualities: Approaching Online Textual Embodiment (2003, Peter Lang), samt medförfattare till Digital Borderlands: Cultural Studies of Identity and Interactivity on the Internet (2002, Peter Lang).
Abstract, Lise Kvande, 30. maj 2006:
Den gravide livmor og dens medisinske, sosiale og etiske innhold.
En historie om ultralyd-diagnostikk i Norge 1970-1995
Ultralyd-diagnostikk ble tatt i bruk ved norske kvinneklinikker fra 1970. Den store spredningen kom imidlertid ikke før i siste del av 1970-tallet. Hvilket hjelpemiddel ble dette vurdert til å være, opp mot andre nye visuelle teknologier i svangerskapsomsorgen? En vanlig historisk oppsummering er at ultralyd-diagnostikken førte til at legene endelig kunne se fosteret, og at dette medførte en vesentlig endring i omsorgen for de ufødte. En historisk analyse av medisinske tidsskrifter fra 1970-årene problematiserer en slik oppfatning. Ultralyd-diagnostikk var i all hovedsak forstått som en svangerskapsdiagnostikk det første ti-året, mens foster-diagnostikk med ultralyd ble utviklet i første del av 1980-årene. Det medisinske blikket endret seg med andre ord senere enn de faktiske bildene på skjermen. Man så, men hva så man, og hvordan?
Ultralyd-diagnostikk ble et eksplisitt politisk spørsmål fra 1981, da de første sykehus innførte et rutinemessig tilbud til alle gravide. Heftige vitenskapelige, politiske og profesjonsspesifikke kontroverser om dette kulminerte i 1986, da Norges aller første konsensus-konferanse konkluderte med at alle gravide skulle få et slikt tilbud. På samme tid var fostermedisin i ferd med å bli etablert som eget fagfelt, og dermed ble medisinen selv med på (men ikke alene om) å gestalte fosteret som eget subjekt. Det kan argumenteres for at også de gravide først fikk betydning som egne subjekter i den medisinske diskurs gjennom fostermedisinens utvikling, men ikke uten betydelig støtte fra massemedia. Avisene skapte sterke bilder av fantastisk ny teknologi og nyskapende legekunst som reddet livet til syke foster. Patologiske historier med godt utfall ble riktig gode nyheter, sammenlignet med pressedekning av den normale svangerskapsdiagnostikk. De offentlige fosterbilder kom dermed til å se noe annerledes ut enn i den kliniske praksis, og berørte forholdet mellom normalitet og patologi på et annet nivå.
Med de nye muligheter til å ”tukle med de ufødte” skulle man tro at veien var kort til etiske innvendinger. I Norge kom ikke disse innvendinger til overflaten før overgangen til 1990-tallet, men da med dessto større styrke. Det offentlige rommet var i perioden 1990-95 sterkt preget av ultralyd-diagnostikk som etisk problem, noe som kulminerte med en ny konsensuskonferanse om ultralyd i svangerskapet i 1995. Her ble det, av særlige etiske grunner, slått fast at ultralyd-diagnostikk skal forstås som en svangerskapsdiagnostikk.
Historien om norsk ultralyd-diagnostikk kan således skrives som en historie om en ny teknologis vei fra klinikkene, via forskningslaboratoriene, til politiske og offentlige arenaer, der teknologien selv kom til å bli en viktig del av en fremvoksende etisk diskurs. De bilder av den gravide livmor og fosteret som har blitt skapt på disse arenaene, i direkte og særlig overført betydning, utgjør et brokete teppe av mange aktørgruppers interesse for og i teknologi og medisin i svangerskapsomsorgen. Ultralyd-diagnostikk som medisinsk praksis har vært kontroversiell i mesteparten av denne perioden. På hvilke måter er det da fruktbart for en historiker å gå inn i denne ferske (og høyst levende) historien? Dersom det er et mål å framstå mest mulig nøytral i samtidige vitenskapelige og politiske kontroverser, hvilke grep må man da ta? Fins det etiske eller faglige grunner til å lene seg mer mot tradisjonell historievitenskap enn mot sts-feltet i metodisk tilnærming til et så ferskt kildemateriale? Slike problemstillinger er felles for de fleste som arbeider med svært ung medisinhistorie. Mon der ikke også finnes enda flere metodiske utfordringer for historikere fra små nasjonalstater, der det er relativt kort vei mellom laboratorier, politiske korridorer og avisredaksjoner? Disse spørsmålene vil bli tatt opp til drøfting.
Denne presentasjonen har sitt utspring i avhandlingsprosjektet ”Bilete av svangerskap – bilete av foster. Ultralyd-diagnostikk i norsk svangerskapsomsorg 1970-1995” (bilete = billeder). Det empiriske kildegrunnlaget for prosjektet består av legevitenskapelige tidsskrifter, jordmor-tidsskrifter, arkivet til Norsk forening for ultralyd-diagnostikk og dels Norsk gynekologisk forening, arkivmateriale fra Nasjonalt senter for fostermedisin, korrespondanse mellom leger, intervju med leger, offentlige utredninger, Stortings-forhandlinger, referat fra to konsensuskonferanser om ultralyd og en samling på flere hundre avisartikler om ultralyd fra den aktuelle perioden.
Abstract, Isabelle Dussauge, 6. juni 2006:
“Medical imaging and the biomedical body: From morphological to functional MRI-visualisation of the body (Sweden, 1984-2000+)”
Recent studies have suggested that Western societies have turned from a culture of medicalization to one of biomedicalization in the 1980s. Our relationship to the human body, medical knowledge and conceptions of life may thereby have changed in important ways. The discipline of radiology can be expected to reflect these changes in a very visible way―since its function is to produce visual representations of the human body. My presentation starts with this hypothesis and explores the example of magnetic resonance imaging (MRI).
I will follow how MRI-research in Sweden has evolved since the introduction of MRI-technology in the 1980s. I will discuss whether changing definitions of the human body and implicitly, changing definitions of life, can be traced in the deployment of the MRI-gaze from morphologic towards functional/dynamic imaging (e.g. fMRI, DTI).
This presentation will provide cues as to answer the following questions: Does the study of the evolution of MRI suggest an intensification of the classical radiological gaze with MRI, or instead a divergence from that gaze? How have body and life been articulated within MRI-scans? Can we talk about a shift from an understanding of the body as a system of organs and tissues towards a ’molecular and dynamic’ body and life?